Anmeldelser
Reviews in [english] [german] [italian]

Aftenposten/Oslopuls
Blink
Ulf Nygaard står i spissen for en tidløs og aldeles smakfull utgivelse med god hjelp fra Jo Bakke og Anji.
Fra tid til annen dukker det opp en plate som er fullkommen i sitt uttrykk. "For Sleepyheads Only" er en av disse. Flunk har laget tolv nydelige, vemodige låter som etterlater lytteren med en salig god følelse. Lydlandskapet strekker seg i det vide og brede og trekker seg helt ned i dybden. En oppløftende melankoli er å spore fra begynnelse til slutt, hvor vakre låtkomposisjoner ikledd dub-inspirerte rytmer og indieakustiske stemninger utfyller hverandre til det fulle.
Den bunnsolide produksjonen er i tillegg en nytelse for øret. Uten å dra sammenligninger forøvrig er det ikke til å unngå at navn som Massive Attack, Nightmares On Wax og Cocteau Twins dukker opp i ens hode. Den hittil ukjente vokalisten Anji (Anja Øyen Vister) er en høyst utløsende faktor i denne sammenheng med en magisk virkning på sine omgivelser. Flunk har også gjort seg bemerket i utlandet med en coverversjon av New Orders klassiske "Blue Monday", og det velfortjent, for de har virkelig truffet blink med denne platen. Høydepunkter: Hele platen
(6/6) Ariane S.Nilsen

Spot
For en herlig opplevelse! Merk deg navnet; Flunk, Flunk, Flunk. Større vil de bli! Her har vi Cafe Del Mar på norsk, med introlåt-tittelen I Love Music! Flunk er et must i samlingen av chill-outs, sjela trenger det!
Tittelene på hele skiva er til de grader treffende, til tross for få sungne ord taler låtene for seg selv. Vakre rolige toner og fantastisk vokal av Anja Øyen Vister! Blir ikke hun en stor sangerinne, blir ingen det! Hennes Bjørk-liknende stemme i harmoni med elektrisk gitar skaper en helhet og strekker seg tvers gjennom plata som en rød tråd. Andre instrumenter er tverrfløyte, trommer, tamborine, diverse strykere, jember og flere duppeditter. Alt høres gjennomtenkt ut og er meget godt for øret.
Det er vanskelig å velge favoritter, men høydepunkter finnes i en suveren versjon av New Orders 'Blue Monday'. En funky låt med enkelt og kult gitarspill er 'Kebab Shop 3 AM' .'Honey's In Love' følger deg trofast inn i søvn, og 'Sunday People (Don't Bang The Drum)' er for søndagsmennesker flest. 'Distortion' glir perfekt som avslutning, vi kan og kommer ikke til å glemme den deilige kvinnestemmen og de rolige rytmene.
(6/6) Jeanett Søderstrøm

VG
Flunk-a nye RØVER-STREKER
Chill out fra Grünerløkka blir det når Folk & Røver-mannen Ulf Nygaard bytter ut det norske språket med det engelske i nært samarbeid med den tidligere Happy Campers-gitaristen Jo Bakke.
Det som er igjen av tekst, da. Flunk er et mer instrumentalt prosjekt enn hva Folk & Røvere var, men spesielt Anji (Anja Øyen Vister) bidrar med flott og lys vokal som kontrasterer perfekt med Ulfs sparsommelige stemmebruk. Den ligger nå for øvrig enda et hakk lavere, slik at han tidvis minner om Maxi Jazz (Faithless) dagen derpå.
"For Sleepyheads Only" er blitt en besnærende, nær og svært behagelig lytteopplevelse. De varme lydbildene - noen ganger mørke og mystiske, andre ganger lyse og lette - duver repeterende gjennom høyttalerne og legger seg som et silketeppe rundt hodet, akkurat slik god chill out skal fungere. Ulf har aldri lagt skjul på at Massive Attack har en stor innflytelse på musikken han lager, noe som også kan spores på Flunk-prosjektet.
Coverversjonen av New Orders "Blue Monday" fungerer flott i sin ny-teknologiske drakt - det samme gjør den halvt hypnotiske "Kebab Shop 3 AM" med sin artige "Blue Suede Shoes"-opptelling. Med tanke på Röyksopp-effekten i England det siste året, skal det bli spennende å se hva britene vil si om utfordreren Flunk.
(5/6) Stein Østbø

Plan B
Siste skudd på stammen hos kvalitetsselskapet fra nord. Flunk er Ulf Nygaard fra Folk & Røveres lille ferieprosjekt. Et album som man bare må ha! Dette er årets soundtrack til varme sommerdager. Flunk beveger seg i et bedagelig tempo, man finner helt roen. Det er som å flyte av sted på en strandmadrass mens solen steker. For at man ikke skal få solstikk krydres det med en noe høyere beatfrekvens innimellom. Albumet bæres frem av Ulf og Happy Campers gitaristen Jo Bakke. Sammen har de mekket et dusin kanonfete låter. For å gjøre det hele fullkomment har de fått hjelp av Anja Øyen Vister på vokal. Elektronisk og akkustisk i en salig blanding, halvt instrumentelle melodier som svaler kropp og sjel. New Orders "Blue Monday" fremføres i en kanonversjon, akustisk gitar med en hviskende kvinnelig vokal, minner om Frentes tolkning av "Bizarre Love Triangle". "For Sleepyheads Only" er bare å handle inn til grillsesongen begynner, da smaker nok de svidde kotelettene himmelsk uansett.
(6/6) Per Henrik Arnesen

Groove
Sommartider, hey, hey!
For noen år siden prøvde Ulf Nygaard alt han kunne for å lage sommerhitter. Du vet, låter som man sorterer sommerne etter. La følgende eksempel illustrere hva jeg mener; Q: "Var ikke det i '87 at du klina med hu derre dama på den hytteturen?" A: "Er ikke sikker, det var i hvertfall Splitter Pine-sommeren". Noe i den duren liksom. Våren '99 slapp Folk & Røvere singelen Yess; en landeplage, javisst, men ikke en sommerdefinerende låt på noen måte. Året etter fikk radiolyttere en ny dose; med oppfølgeren Dust. Ingen av låtene fikk sevja til å stige; for å bruke et sesongriktig bilde. Det ble noe krampaktig over forsøkene, og personlig avskrev jeg Folk & Røvere på denne tida. Derfor er det en gledelig overraskelse at Ulf er tilbake som Flunk, og at han kommer slentrende med, ikke bare en sommersingel under armen, jaggu har han ikke et helt sommeralbum å slå i bordet med.
Skiva sitter fra første sekund, og til å være et hvileprosjekt mellom Folk & Røvere skiver, er dette hysterisk bra og overgår alt Nygaard har produsert tidligere. Kan hende det har noe med makker Jo Bakkes eminente gitar å gjøre. De to har lekt frem albumet i studioet til Nygaard, og kommet opp med ett forløsende samspill mellom gitar og programmerte rytmer. Og selve rosinen i pølsa er vokalist Anja "Anji" Øyen Vister. Stemmen hennes kommer og går gjennom hele albumet og er like velkommen som årets første linerle. Anji er et nytt bekjentskap for meg, men det står å lese på verdensveven at hun har frekventert bandene Soldogg og Chambermaids og at hun planlegger et soloalbum innen nærmeste fremtid (hurra!).
Halvveis på For Sleepyheads Only, dukker låta Your Koolest Smile opp og oppsummerer alt det jeg har forsøkt å formidle så langt: Bakkes akustiske gitar danner stammen, og Ulf sper på med avslappende rytmer, mens Anji folder hendene forsiktig om mikrofonen (og lytterens hjerte), klemmer til forsiktig og leverer årets vakreste vokalprestasjon. Litt Björk, litt Anneli Drecker, litt Stina Nordenstam, men mest seg selv. Himmelsk! Når man har i mente at før dette guddommelige øyeblikket oppstår på skiva, så har man vært innom åpningen med den poengterte I Love Music og første smakebit Blue Monday, samt neste
singel Miss World; så vitner dette om en av årets sterkeste utgivelser.
På andre singel fra skiva, Miss World, gjør Ulf sin inntreden ved mikrofonen. Han slentrer frem, og på slepent engelsk, fremfører han sine sparsommelige linjer. Til de som har vært skeptiske til Nygaards overgang fra norsk til engelsk, må jeg si han gjør seg bedre på popspråket enn på moderspråket. På dette sporet legger han vokalen i et mørkere leie enn på tidligere utgivelser, og resultatet er ikke så veldig langt fra Faithless-frontmann Maxi Jazz (plata som helhet er heldigvis nærmere landsmannen Rune Lindbæk). Jeg er ikke helt enig i bruken av Miss World som oppfølger til den flotte versjonen av Blue Monday. Personlig ville jeg nok heller satt en femtilapp på Magic Potion som et sprekere singelvalg, med Ivar Winthers fløyte som potent, musikalsk avbrekk over en dub-influert rytme. Den effektfulle vokalen er mettet og yter motstand fra å bli slukt i lydbildet.
Kebab Shop 3 AM er nok et høydepunkt fra en skive sprekkferdig med hit- og lytterpotensiale, langt utover de fleste utgivelsene fra Beatservice. Kebab Shop byr på barbeint dansing i parken etter at barnefamiliene har pakket seg sammen. Her er det samspillet mellom Nygaard og Bakke som står i sentrum; Ulf programmerer et godt driv, mens gitaren til Jo gir rytmen konkurranse om oppmerksomheten. Resultatet er florlett sommerflørt på dansegulvet, hvor rytmen stryker forsiktig over solbrente hoftepartier.
Stemningen er mørkere mot slutten av utgivelsen. Det er som om sola er på vei ned og skyggene er lange og mystiske på Syrupsniph. Mer Rød Snø enn Vi På Saltkråkan, liksom. Gitaren er spinklere og kaldere enn tidligere, og rytmen er lenger frem i miksen og vokalen byr på tvetydige tolkningsmuligheter. Den altfor vennlige amerikanerinnen som innleder den avsluttende Distortion byr på mer tvetydighet, og usikkerheten fra forrige spor vedvarer. Den gjentagende vokalen svever luftig mellom drømmende gitar og tangenter, og utgjør for første gang på utgivelsen en låt som ikke griper tak i deg på noe som helst vis.
Selv om stemningen daler noe på de siste sporene makter Flunk like fullt å begeistre mer enn noen andre så langt i musikkåret. Ulf og vennene kom med vårsola og leverer det definitive soundtracket for de neste solrike månedene. Burde selges komplett med engangsgrill og boccia-sett.
(6/7) Tom Erik Lønnerød

Nettavisen
Flat-out Flunk
Endelig et helstøpt album fra Folk og Røveres Ulf Nygaard. Sammen med to mer ubeskrevne blad har han laget deilig, duvende og døsig dypvannsmusikk.
I det vi trodde vi var møkk lei chill out og bare ville ut og hoppe som våryre føll, blir det altså likevel noen kvelder til i sofaen.
Denne (s)til(l)standen kan vi bebreide Ulf Nygaard, Jo Bakke og Anja Øyen Vister for, og jeg synes nesten vi bør takke dem alle pent i hånden.
En særdeles treffende tittel har den også, denne debutskiva som er farlig nær å ha alt. "For Sleepyheads Only" er nemlig tilbakelent som en kollapset lenestol, og daff som løve i bur, men atskillig mer fascinerende enn begge deler.
Dette er en særs behagelig hvilepute for alle som liker musikk à la Krüder + Dorfmeister, Nightmares On Wax, Jah Wobble og annen nedrøyka, basstung melodisk elektronika.
Ulf Nygaard, som vanligvis er Folk & Røvere, overgår her seg selv, tilsynelatende uten å anstrenge seg det minste. Dette låter nemlig så avslappet og fett at man formelig hører at de må ha kost seg også i studio.
Men æren tilfaller neppe Nygaard alene. En ting er at han ennå ikke har laget et fullgodt album med sitt Folk & Røvere-prosjekt, vi kan dessuten lett høre at Flunk er summen av trioens enkeltvise bidrag.
Mye skal tilskrives vokalist Anja Øyen Vister, som både studerer medisin, jobber med solokarriere under navnet Anji og her synger som en Bjørk uten nykker. Men også gitarist Jo Bakke skal ha sitt for at dette for mange vil bli lyden til sommeren 2002. Hans lett sydlanske gitarklimpring sammen med dovne beats og mørk dubba rullebass gjør dette til nær perfekt avslapning.
Hadde "For Sleepyheads Only" kommet for fem-seks år siden ville den forlengst vært en klassiker. Litt sent for det nå - til det er det nok pløyet for mye mark i dette området.
Likevel er det utmerket godt mulig - og tilrådelig - å nyte Flunk i fulle drag. Det går bare én vei likevel.
(5/6) Martin Thronsen

Romerikets Blad
Du skjønner det med en gang du ser omslaget til "For Sleepyheads Only": En forside med bilde av sommerkveldhimmel, hvor du skimter et skilt med "Maks 5 knop" nederst i høyre hjørne. En bakside med badende mennesker. Dette er sommermusikk.
Og i løpet av én omgang i spilleren, kaller Flunk fram mentale bilder hos meg av utepils, piknik i parken, varme svaberg og svale, sene kvelder i latskapens vold.
Bak bandnavnet Flunk gjemmer Ulf Nygaard seg. Aurskogingen er mest kjent som hovedmann i Folk & Røvere, men nå har han tatt ferie fra å skru sammen norskspråklige sommerhiter som "Yess" og "Dust". Med Flunk står det instrumentale i sentrum, og når Ulf eller medvokalist Anji ytrer seg, er det i minimalistiske og repetitive engelske vendinger.
Flunks låter drives vekselvis fram av Jo Bakkes gitarriff, noen impresjonistiske strofer fra Anji og Ulf, samples eller Ivar Winthers fløytetoner. Som hos Folk & Røvere - og som albumtittelen tilsier - er rytmene hele tiden tilbakelent sløye.
Flunk er aller best når Ulf slipper seg selv til som verdenshistoriens mest avslappede "rapper". Kvantitativt er kanskje det tekstlige holdt på et minimum, men det som kommer fra Ulf holder høy (humoristisk) kvalitet. "I walk around town / with a frown / the size of a playground / merry-go-round", "synger" han på "Miss World", høydepunktet her, ved siden av coverversjonen av New Orders "Blue Monday".
"For Sleepyheads Only" heter plata. For meg vokser den ved hver gjennomlytting, så jeg faller tydeligvis i den søvnige kategorien. Og jeg har nettopp funnet lydsporet til sommeren min.
(5/6) Stian Stang Christiansen

Dagens Næringsliv
Flunkest i klassen
Ulf Nygaards nye prosjekt, Flunk, imponerer med seig techno-pop for slappe dager i solen.
Det begynte med Einar Gerhardsen for Ulf Nygaard. VG-journalisten og gutteromsmusikeren, med aliaset Ulph, og musikkstudenten Beate Slettevoll Lech laget norsk trip hop med nynorske tekster og samplinger fra landsfaderens taler. Debuten "Vi som ikke har opplevd krigen" fra 1996 handlet om det kjedelige samfunnet vi har skapt her til lands. De snodige tekstene og seige rytmene fikk gode anmeldelser og enkelte låter var innom hitlistene. Etter at Lech startet egen solokarriere som Beady Belle, fortsatte Ulph røver-karrieren som husorkester på Grünerløkkakaféen fru Hagen og ga ut et par album til, inkludert forfjors sommerslager "Yess!". Nå sikter han tydeligvis litt utover kaffelatte-bydelen.
Flunk startet egentlig som kjedsomhetsjager. Sammen med Happy Campers-gitarist Jo Bakke satt han sene sommerkvelder i hjemmestudioet og drakk pils, spiste indisk take-away og lekte med løse låtskisser. Det endte med at de like gjerne laget album av det. Anja "Anji" Øyen Vister ble med på vokal. I april blir det engelskspråklige albumetlansert både i Storbritannia og verden forøvrig, hva nå det betyr i dag. Det er heite netter Flunk gir lyd til på "For Sleepyheads Only". Det ser du på coveret. Sommerhimmel fra Oslofjorden der du såvidt skimter et skilt i hjørnet der det står: "Maks 5 knop". Albumet holder seg i behagelig snakketempo. Det er søvnstilige takter uten hastverk.
Bakkes kreative gitarspill står i sentrum for melodiene, som også har tonnevis med elektroniske samples som spenner fra grieg til Grandmaster Flash. Det drypper små dialoger fra gamle filmer og overdub-, ambient- og trip hop-rytmene duver drømmende vokal fra Anji - ikke veldig ulikt det navnesøsteren Garbarek beærer oss med. Coverutgaven av New Orders 80-tallsklassiker "Blue Monday" er kanskje ikke det råeste jeg har hørt, men den får en ny nesten akustisk drakt og er heldigvis ingen åpenbar retrohyllest.
"There's only two kinds of music, good and bad", sier noen på en filmsampling helt i starten på "I Love Music". Det er kanskje musikkbransjens mest forslitte klisjé. Men kjærlighet til musikk kan vel vanskelig beskrives uten klisne kommentarer.
Dessuten er det ikke vanskelig å plassere Flunk på den todelte skalaen. De har, i motsetning til Gerhardsens haltende parti, kombinert varme, engasjement og kulhet. Flunk er flinke uten at de prøver for hardt.
Per A. Risnes jr

Morgenbladet
Flunk er Ulf Nygaards nye prosjekt, han er tidligere kjent som mannen bak Folk og Røvere - som har kommet med fire plater, inkludert noen sommerlåter som har rotertert kraftig på radioen. Flunk skulle visstnok bare være en liten avstikker fra Folk og Røvere, men endte altså opp som en hel plate.
Det kommer neppe som en overraskelse at dette er sløy sommermusikk, rolig elektronika med diverse gjestemusikere. Gitarist Jo Bakke, som tildligere var i Happy Campers, bidrar på så å si alle spor, og Nygaard har og fått hjelp av to kvinnelige vokalister, Anja Øyen Vister og Tine Skarland, pluss Ivar Winther med litt fløytespilling.
Sånn i utgangspunktet sorterer dette under deep-house/chill-segmentet, med rytmer og stemningsfulle effekter. Resultatet er fredelig, og denne gangen går vokalene på engelsk, ikke minst i coverversjonen av New Orders klassiker "Blue Monday".
Ved hjelp av Bakkes gitar gir flere av låtene en nærmest akustisk følelse, og tittelen For Sleepyheads Only gir ganske klare hint om at dette ikke er beregnet for dansegulvet, men for varme sommekvelder i slow motion. Riktig nok har en låt som "Kebab Shop 3 AM" visse sjanser på gulvet med en funkgitar som motor, men noen take-off melodi er det ikke.
Det er ikke så vanskelig å merke et slektskap til Folk og Røvere, men Flunk er mer instrumentalt orientert, og vokalsporene er ikke så tekstbaserte som tidligere, de har mer en funksjon som stemningsskaper. Dette er strøken sommermusikk, til å slappe av med og la humla suse. Det er ingen klare hitlåter her, mer en behagelig enhet som skal surre i bakgrunnen. Låtene står bra til hverandre og Flunk-prosjektet står støtt på egne avslappete bein.

Bergensavisen
Albumtittelen er en reell advarsel. For dette er søvnig, duvende chill-out for late dager.
Bak står Ulf Nygaard i Folk & Røvere, som har fått nye venner. Jo Bakke (Happy Campers) rocker opp låtene med sin gitar. Anja Øyen Vister har en sensuell vokal i Björks gate, og får særlig den bluesy New Order-coveren "Blue Monday" til å skille seg ut. Anji som hun kaller seg, gir også farge til albumets to andre høydepunkter, de stemningsfulle poplåtene "See Thru You" og "Your Koolest Smile". "For Sleepyheads Only" sneier også innom house og dub. Men låtene er for anonyme til å gi toppscore.
(4/6) Ann Kristin Frøystad

Kaliber, NRK Petre
Flunk er det nye prosjektet til Ulph Nygård (tidligere Folk & Røvere), men denne gangen går det i engelskspråklig musikk. Flunk leverer fine låter på sin debut "For Sleepyheads Only", men det går så saaaakte og det er så slentrende. Som en sagger ved siden av en langdistanseløper. Det ligger altså ikke milevis fra det Ulph gjorde i Folk & Røvere, men det er et litt mer internasjonalt preg over Flunk. De gjør en tøff cover av New Orders "Blue Monday", de har masse fine samples, og vokaljobben til Anji er utmerket. Men det er noe som mangler. Kanskje litt tempo? Flunk leverer en fin debut, men det er ikke det mest spennende eller engasjerende du kommer til å høre i år. Jeg blir rett og slett litt trøtt av å høre platen. Jeg er litt usikker på om det er bra eller dårlig.
(4/6) Totto Mjelde, Kaliber

Dagsavisen
Etter fire album hadde Ulf "Ulph" Nygaard tatt Folk & Røvere-konseptet sitt så langt han kunne, og har nå omgruppert og skiftet språk, fra norsk til engelsk. Dermed har Flunk-albumet har flere friske tilløp, selv om grunnideen er den samme: Ulph programmerer bedagelige hip hop-rytmer, og skrur til spøkelsesaktige dub-inspirerte tomrom rundt, med litt levende bass og trommer her og der. På vokal har han med Anja Øyen Vister som synger skjørt og litt sånn islandsk, av og til med irriterende dårlig engelsk. "Thought" uttales ikke "tåt", slik hun synger på den gimmick-aktige versjoen av "Blue Monday". Den er ganske karakteristisk for indie-møter-trip hop-hybridene på resten av plata, som er mer fiks enn virkelig bra. Å høre Ulph mumle teksten til Waterboys' "Don't Bang The Drum" over et ambient-spor er jo morsomt, men i likhet med resten av plata er det ikke akkurat noe som føles nødvendig å høre mer enn en gang.
(3/6) Bernt Erik Pedersen

Dagbladet
Ikke det at vi forventer fart og sprett og tjo og hei når Ulf "Ulph" Nygaard fra Folk & Røvere vender tilbake under nytt navn, men til tross for forsvarsposisjonstittelen "For Sleepheads Only", er Flunks debutalbum en i overkant slapp og daff affære.
Musikken - en slags semiakustisk triphopsk chillout-dub som høres ut som Morcheeba på tung sovemedisin - durer i vei uten nevneverdig framdrift.
23-årige Anja Øyen Visters preger plata positivt med sin kjølige Björkske stemme, ikke minst på den meget vellykte versjonen av en av verdens aller beste låter noensinne, New Orders "Blue Monday".
Her klarer Ulph, gitarist Jo Bakke og den unge vokalisten å opparbeide en glød og oppriktighet som savnes på resten av albumet, som hovedsakelig består av apatisk døsemusikk som ikke går noen steder. Den sitter bare på kafé hele dagen og ser ut i lufta.
(3/6) Sven Ove Bakke

also, checkout the reviews on the Guidancepage

DJ Magazine - Album of the Month!
Norway is on a roll. There's been the wayward electronic jazz mayhem of Jaga Jazzist, the classy electronica of Kim Hoirthoy, and the smooth blend of breaks, electronica and nu jazz that is Slopho. And now there's Flunk. One producer, one guitarist, one vaguely Bjork-ish vocalist, and apparently, one too many beer and curry fuelled nights leisurely crafting this unfolding,
sumptuous sound oddessy.
Put aside if you will, all the times you've ever smugly mocked the Scandinavians for their naff appropriations of British pop culture. For this time, geographical distance has an advantage: Flunk have simply pilfered the styles they genuinely love, without being subconsciously swayed by any electroclashed media storms in tea cups. Hence, they've expertly melded disparate strands whilst managing to glide and slink their way into a state of bliss. No cabaret pile up here folks.
Opening with 'I Love Music', we get a classy melange of hip-hopping orchestral lushness and subtle funk that gradually becomes infused with the spirit of roots dub. Next up is 'Blue Monday' - yes THAT 'Blue Monday'. Normally, taking on one of New Orders finest moments would be an act of insanity - but Flunk twist it into Southern fried yearning with their gentle guitar acoustics, rolling beats and kooky, soul-folk singing. They showcase the song as the classic piece of songwriting that it is, yet radically reinvent it too.
Elsewhere those elfin blues vocals compliment 'Miss World', where Massive Attack moodiness is injected with Spanish chordings and gliding strings.
Despite the title of the exotic, chilled funk of 'Kebab Shop 3AM', we get the perfect soundtrack to cruise through the heat haze of a long dusty open road. Syrupsniph' meanwhile utilses touches of atmospheric guitar twangs melded to minimalist Bristolian moodiness. Getting the picture? Flunk simply follow their desires and craft sounds around them. Occasionally you even think you're hearing tinges of Neil Young, latter day Cocteau Twins, John Barry or Serge Gainsbourg - like ghostly presence's that momentarily appear before dissipating into the ether. Crazy, I know. What we're actually hearing of course, is the distillation of Flunk's wide range of influences into one seamless whole. So much so, that each listener will probably hear something unique. Flunk, we can be sure, are music obsessives with a virtual library of sound, NOT dance heads inanely nodding to four to the floor.
'For Sleepyheads Only' might not be a 'boundary shifting' slice of sonic innovation, and it's true that other releases on these pages - Daedelus for example - are far more 'out there'. But for once, that's beside the point Flunk get 'Album of the Issue' status simply because this is a classy ride possessed of an honesty and beauty that's refreshingly devoid of any cynicism or posturing. What's more, they are the missing link between Bristol, Jamaica, Norway, and North and South America. Heat dust and polar ice become one, and a hundred emotions are gently uttered in the process. This is downbeat sophistication that screws the zeitgeist with a capital 'F'.
(4/5) Gal Détourn

Clubbing
Initially, Flunk was an escape from producing music for Norwegians Ulf and Jo Bakke, time off from their respective bands Folk & Røvere and Happy Campers. These sessions chilling out with a few beers and a truckload of guitars in a sitting room is where the Flunk project germinated and the sound took shape. Melodic and downtempo, this collection of tracks is focused heavily on gentle muted guitars and mild breakbeats. Highlight of the album is their cover version of 'Blue Monday', their own nod to the unnecessary eighties revival, that is bound to feature on at least one chill out album this summer. Other highlights of the album include the Mazzy Star-esque 'Your Koolest Smile' and 'Honey's In Love'as well as the seedy spoken words of 'Miss World'. Despite moments that seem to have set Ulf and Jo to sleep at the production desk, making for some limp wristed breaks, and hint of a stolen Enya backing track in 'Distortion', the album as a whole is relaxing and intimate if a touch bland. A dash of samples from odd TV and radio slots add some colour and a sense of the contemporary but also places the album in footsteps of others.
(6/10) JR

Seven
Chilled electronic beats for the Norwegian... funky, mellow, but kinda missing the grooviness this might have had if this had been made a few degrees further south... say, in the Balearics? Still there's some pretty noises on here (such as in the dreamy Miss World), and a helping of easy reggae-like beats that will please soft coffee shop owners and blanched faux rastas no end. The acoustic swirl of "Your Coolest Smile" is a nice bit of kooky chill-out too, well suited for this season's misty festival mornings. The highlight, though, is the Bjork-meets-country rock cover of "Blue Monday", which is winner on novelty factor alone. A jumble sale of beats then, with enough finds to keep your interest.
(4/6) Jane Fitz-Gerald

Chart Magazine (US)
How many Scandinavians does it take to make a chillout album? If your'e thenorwegian collective Flunk, the answer is three. Producer Ulf, guitarist JoBakke and singer Anji craft downbeat soundscapes textured with lush guitarlicks, etheral vocals and the occasional flute melody. From deep, dubbed outgrooves to upbeat soulful explorations, Flunk maintain a pop sensibilitythroughout their songwriting. A nod to early '80s electronica is given by theircharming version of New Order's "Blue Monday". As a sample from theopener "I Love Music" states: "there's only two kinds of music:good and bad." Fortunately, Flunk ar the former.
(4/6) AL

TNT
It's true that the words 'chillout' and 'album' have been put together too often for some people. But any album that pulls off an acoustic version of New Order's Blue Monday is surely worth checking out. For Sleepyheads Only, the debut disc from Norwegian combo Flunk, is really worth your attension. It's sublime, summery, shimmery and perfect compantion for sunset, whether you be in Cafe Del Mar or your back garden. Album of the summer?

nordische-musik.de
In dem Namen »Flunk« schwingt natürlich das Kürzel»Funk« mit. Und entsprechend luftig wie bodenständig geht es bei demnordnorwegischen Duo Ulf (Produzent) und Jo Bakke (Gitarre) zur Sache, so dasses sich eben diesen Namen zu Recht für ihr Soundprojekt erwählt hat: Maluntermalen die Beiden ihren artifiziellen Klangteppich mit stampfenden Beats,dann wieder sind kurzzeitig schüchterne, doch echte Gitarren zu hören.
Nicht jeder Song wirkt sich schon ausgereift, doch insgesamt entblättert sicheine fröhliche Gute-Laune-Musik, wobei besonders die Reggae-Adaptionen zugefallen wissen. Sehr hübsch ist auch der leicht hallige Gesang von Anja OyenVister - einer Medizinstudentin, die zuweilen als Gast mitwirkt. Wäre schön,wenn die drei zusammen bleiben und weiter Musik machen würden.
Frank Keil-Behrens

CD-kritik.de
Es war der Schriftsteller Jan Kjærstad, der inseinem Roman "Der Verführer" lästerte, der Reichtum des Landes habedie Norweger träge und faul werden lassen, weshalb sie es im Gegensatz zuanderen Wohlstandsgesellschaften versäumt hätten, dem ökonomischenFortschritt einen kulturellen Aufschwung folgen zu lassen.
Nun, Kjærstad kann sein Buch umschreiben. Die junge norwegische Musikszene gehörtmittlerweile zu den innovativsten in Europa. Bedenkt man, dass Norwegenlediglich 4,5 Mio. Einwohner hat, scheint es manchmal, als habe eine ganzeGeneration zu Gitarre und Mikrofon - bzw. zum Computer gegriffen - wie eben auchAnja Øyen Vister ("Anji"), Jo Bakke und Ulph, genannt"Flunk", ein junges Trio, das für seine Soundlandschaften akustischeund E-Gitarren mit Computerklängen kombiniert.
Durch die akustischen Elemente und die sphärischen Arrangements wirken Flunkleichter und fröhlicher als etwa ihre Kollegen von Slowpho oder Röyksopp, dieam Computer generierten Grundstrukturen ihrer Songs jedoch weisen den Weg in dieZukunft jenseits gängiger Pop-Balladen. Und spätestens, wenn der Gesang vonAnja Øyen Vister einsetzt, wird der Bezug zum Triphop, zur Elektro- undChillout-Szene überdeutlich.
Man erliegt leicht der Versuchung, die eine skandinavische Sängerin mit anderennordischen Musikerinnen zu vergleichen, aber Anjas Stimme hat tatsächlicheinige Ähnlichkeit mit dem Gesang von Björk zu Zeiten der Sugarcubes: sphärisch,unwirklich, fremdartig, fesselnd und unter die Haut gehend.
Stimme und Instrumentierung ergänzen sich auf hervorragende Weise. "ForSleepyheads Only" ("Nur für Schlafmützen") ist ein Album wieaus einem Guss, die 12 Titel reihen sich naht- und bruchlos aneinander undtragen den Sound auf den sanften Wellen ihrer federleichten Arrangements voran.Ohne Zweifel steht für Flunk die atmosphärische Wirkung ihrer Musik imVordergrund; sie geben keine Geschichten vor, sondern lassen die Wirkung in denKöpfen ihrer Zuhörer entstehen.
Und so tagträumt man sich durch die Flunk'schen Klanglandschaften, bis sich dieBand schließlich mit einer kleinen Serenade verabschiedet: "Sleepyheads,time to go to bed."
Michael Frost

BumbanetMusic
Das Cover von "For Sleepyheads Only" erzählt eigentlich schon die ganze Geschichte des Albums, die Rückseite schon einen einen ganzen Lebensabschnitt. Das wirkt die Musik fast wie eine ergänzende Bildbeschreibung; Minimalismus pur. Dabei entstand Flunk nur nebenbei und der norwegische Produzent Ulf, sowie Gitarrist Jo Bakke packten sich Sängerin Anji, Ivar Wither für ein paar Flötentöne und Ulf`s Freundin Tine für die Vocals auf einem Track. Klingt nicht sonderlich überzeugend, ist es aber, wenn auch musikalisch keine Genialität sondern poppige Naivität unter Beweis gestellt wird, was aber gewollt ist. Und so hört man sich hier durch 12 wundervolle Songs zwischen Indie-Pop und Elektronik. Die Songs leben von Gefühlen und Melodiebögen, sie leben davon und dadurch, dass sie ihre jeweils eigene Welt erschaffen. Selbst vor "Blue Monday" machen Flunk keinen halt und machen daraus einen Song, der nicht mehr viel mit New Orders Original zu tun hat. Schade nur, dass das Album mit zunehmender Spieldauer nachlässt, "For Sleepyheads Only" sollte man nicht in einem Rutsch durchhören, aber wie eine Erinnerung aufbewahren.
(8/10) Tatjana Halstenberg

Hilmar Cheese Factor
there is only 2 kinds of music: good and bad. ist die startaussage von den kollegen flunk. und sie machen gute, aber hallo! es ist ganz egal, ob das jetzt als nebenbei idee gestartet ist, es ist für alle slowpokes & deluxe faultiere der welt und macht spazz. als nächstes wird new order mit blue monday gecovered und zwar gut. ich kann sofort alles treffsicher mitsingen. keine ahnung wofür das nu wieder spricht, oder was das bedeuten mag: schliess deinen eigenen schluss. ich sage: schon wieder eine verdammte perle von diesem norwegischen label, die werden mir langsam unheimlich. elektronisches slo getüftel mit einer gitarre immer dabei. und vocals. komm hier geh mal ran, das wird dir gefallen.

Discover
Vielleicht ist es grade der Umstand, dass Flunks "For Sleepyheads Only" nebenbei, wie es im Bandinfo heißt - in der Kaffeepause - entstand, der aus den zwölf Tracks eine dermaßen ausgeglichen entspannte Sache macht. Vielleicht ist es einfach typisch norwegisch, typisch für lange Nächte und viel Schnee. Vielleicht ist aber alles nichts weiter als ein Klischee und Flunk machen unter anderem mit einer großartigen Coverversion des New Order-Hits "Blue Monday" nur deshalb eine so gute Figur, weil Produzent Ulf , Gitarrist Jo Bakke, die Sängerinnen Anji und Tine sowie Ivar Wither mit ein paar Flötentönen einfach ein Gespür für eingängig melancholische Elektronik- mit Gitarrensounds und mädchenhaften Gesangslinien haben. Grundsätzlich kann man all diese Überlegungen getrost über Bord werfen und sich gemütlich zurücklehnen und die Tracks genießen und genießen und...
Carsten Bäumer

musicboom.it
Dal ghiaccio
Non lasciatevi ingannare dalla cover di "Blue Monday" dei New Order, inserita nel programma del CD allo scopo di rendere evidenti i punti di riferimento: i norvegesi Flunk sono tanto lontani dalla discopop degli anni 80 quanto dalle moderne elettronicherie revivaliste: il loro "For Sleepyheads Only" è piuttosto un curioso divertissment elettronico che gioca con pop, dub e midtempo, senza intenzioni granché serie.
Il progetto Flunk nasce in uno studio di registrazione, dove si incontrano il produttore Ulph Nygaard (già al lavoro per il duo pop norvegese Folk & Røvere) e Jo Bakke, chitarrista degli Happy Campers (gruppo pop/elettronico norvegese che può vantare una pubblicazione su Ninja Tunes); i due decidono di unire le forze per assemblare una serie di canzoni stratificando accordi di chitarra su brani di estrazione chill-out, chiamando alla voce Anjia Øyen Vister, che ci dicono essere artista lanciatissima in patria. Se questi nomi non vi dicono nulla non è il caso di preoccuparsi: non è strettamente necessario per approcciarsi alla lenta leggiadria di questi dodici pezzi, forse un po' freddi (la provenienza geografica vuol pur dire qualcosa) ma occasionalmente fascinosi ed avvolgenti, come nel singolo Miss World, che tra bambagia di archi e soluzioni trip-hop ricorda un po' gli Sneaker Pimps si "Six Underground". Gran parte del disco si muove sulle stesse coordinate, con ispirazione e resa altalenante: le cose più interessanti sono quelle che integrano con sapienza chitarre ed elettronica, cosa che avviene meno spesso di quanto millantino le note stampa: Your Koolest Smile è un gradevole pop-downtempo, I Love Music gioca allegramente con funky e dub e Blue Monday è impreziosita da un trattamento di basso e chitarra che ne evidenzia l'aspetto melodico, nonostante la voce di Anji - una Bjork dedita ai sussurri - non riesca a trasmettere il calore necessario ad accompagnare i leggeri accordi di Bakke. Il resto annega in soluzioni dub un po' stanche e ripetitive o in fredda elettronica che pur non essendo in assoluto sgradevole sa troppo spesso di già sentito. Restando in terra di Norvegia ed in ambito pop-elettronico, hanno fatto di meglio gli Slowpho.
(2,5/5) Salvatore "Howty" Patti