Anmeldelser [dansk/svensk][english ]

Det Nye
En uinnvidd lytter vil sannsynligvis tippe at Cordion stammer fra Island, ikke fra Norge. Grunnen er at osloduoens musikk kan minne om en blanding av islandske Sigur Rós, Mùm og til dels Björk, bare med mannlig vokal. På debutalbumet er malende, elektroniske klangflater utsøkt vevd sammen med klokkespill, orgel, gitar og andre akustiske instrumenter. Resultatet er en vakker, nesten meditativ stemning.
Knut Bjørheim

Universitas
Velsunget knitredebut
Cordions mannskap utgjøres av Tommy Jansen bak spakene og Christopher Johansen på vokal. Stilen på debutplata kan karakteriseres som trip hop, med sløye rytmer og et lydbilde dominert av orgler, trekkspill og strykere. Her instrumenteres trip hopens vaggende groove med klikk– og knitrelyder; tunge rytmer fremføres med fluevektperkusjon. Plata må spilles høyt for at rytmene ikke skal drukne i lyden av en romlende mage eller at noen steker egg på kjøkkenet. Stilmessig lar det seg sammenligne med Bjørks Vespertine, men mangler fandenivoldskheten til for eksempel Matmos, som i tillegg til å lage klikk- og knitrelyder på datamaskin, sampler lyden av plastikkirurgi. Mange av sporene er korte, forsøksvis stemningsfulle instrumentalsnutter som dessverre bare blir kjedelige. Men når Christopher Johansen synger, gjør han det innlevelsesrikt og tilføyer det såkalte lille ekstra; går opp i falsett når det trengs, og lar stemmen sprekke når de melodiske vendingene blir lengselsfulle. Cordion er på sitt beste på sentimentale powerballader som "Sleeper Masterpiece" og "Comedown Queen", som er til å bli fjern i blikket av, som lokker en over i en tilstand av aktiv uvirksomhet. Et halvt sekund kunne det synes som om det som kom ut av høyttalerne ikke lenger var musikk, men en varm sommerlig ettermiddagsbris eller lukten av en nyåpnet vinflaske.
Svein Egil Hatlevik

Groove.no
Needful things
Det syder og gror fremdeles i hovedstadens elektroniske miljø, selv om Akersgata og halve byen ser ut til å være mer opptatt av retro-rock og 80-talls fetisjisme. Osloduoen Cordion er et nytt bekjentskap for undertegnede, og selv om Tommy Jansen og Christopher Johansen har spilt sammen noen år nå, så er det først i vår at Beatservice i nord har fått ut debutlangspilleren. Et godt stykke arbeid er det også, som regelmessig har kilt øregangene mine de siste ukene. Cordion presenterer stemningsfull og atmosfærisk musikk som nok vil bli et passende lydspor til sene sommerkvelder med lette linbukser og noe kjølig leskende i umiddelbar nærhet. Uttrykket er "nede", som man sier i jazzmiljøet, "stillferdig" og "søkende" er også passende beskrivelser. Gotan Project dukker opp som en referanse siden gjestende musiker Henrik Skram trakterer akkordion på flere låter og bringer uttrykket nærmere Sør-Amerika og den romantiske tangoens beherskere. Det er særlig på spor som Indian Summer at Skram maner frem varme stemninger ved hjelp av knapperekkene, sammen med vokalen til Christopher Johansen. Indian Summer er sånn sett en låt med et visst hitpotensiale med en vakker melodi og et fengende refreng. Ikke hverdagskost innen norsk elektronisk musikk godt til venstre for Röyksopp og Ugress. Men forvent ikke et album stappet fullt av vokaldrevet tangoflørt, for det tilbyr Cordion ikke - eller rettere sagt; ikke bare. Debutalbumet presenterer også mer eksperimenterende sider som skyver referanserammen ut til de svevende arrangementene til Sigur Rós, eller det søkende uttrykket til Matmos. Som et bakteppe i lydbildet kan man også spore koblinger til mer minimalistiske elektronika-uttrykk som det til Fennesz, Oval eller vår hjemlige helt Aleksander Rishaug. At lydbildet er krydret er et mildt understatement, og for de med fininnstilt anlegg og ører er det mye å hente bak de mest åpenbare elementene i lydbildet. Uttrykket er, som jeg fortvilet forsøker å formidle, sprikende. Sikkert så sprikende at de som fremholder vokalen som en forbannelse innen elektroniske musikkuttrykk nok vil styre unna produktet av den grunn, mens de som "bare elsker stemmen til han med brillene i Röyksopp" nok vil oppfatte deler av albumet som svært lite tilgjengelig. Da sitter Cordion igjen med oss som befinner seg et sted midt i mellom, og som både setter pris på vokal og et eksperimenterende lydbilde. For mitt vedkommende har Cordion levert et av årets sterkeste skiver innen den norske elektronikasjangeren. Og det sier ikke så lite. 
(5/7) Tom-Erik Lønnerød

Spirit
Skuffet over siste Massive Attack, sier du, den nye verdensrekordholderen i form-fremfor-innhold "100th Window?" Da kan du trygt se til hjemligere breddegrader, nærmere bestemt Oslo og Cordion; duo bestående av Tommy Jansen og Christopher Johansen. De kan rent estetisk sett minne om det nevnte Bristol-eks-kollektivet; tiltalende knusktørr elektronika av den typen mine billige og dårlige engelske høyttalere har store problemer med å yte rettferdighet, ispedd relativt store doser "organisk" lyd. Spesialet her i gården er en sterkere orientering mot europeisk musikk. Litt sånn Weimar-republikk/Tom Waits-ting her. Masse parisisk trekkspill der. Og et generelt slektskap til siste tiders islandsk musikk - så som Sigur Rós, Múm og Björk. Melodier har de også, men ikke "hele" veien hjem. Etter hvert som albumet skrider frem, og trekkspill-trikset dukker opp igjen og igjen, stivner rundt tretti prosent av det store gliset man satt med under de femten første minuttene - sanger erstattes av stemninger, og det er som regel et dårlig bytte, synes jeg. Det forhindrer ikke Cordion i å være en aldri så liten minitriumf av en debut.
(4/6) Morten Ståle Nilsen

Nordlys
Solsikke på anabole steroider.
Ny fin utgivelser fra Tromsøs eget elektroniske plateselskap, Beatservice, og det er en fornøyelse å si både "velkommen" og særlig "tusen takk for at dere kom!" til duoen Cordion fra Oslo, alias Tommy Jansen på elektronikk og Christopher Johansen på vokal. Mollstemte stemninger med en tidvis trekkspilleim av parisiske bakgater, en melankolsk vokal mot beskjedene synttepper og småhissige beats som knitrer mer enn de slår. Minus for at helhetsinntrykket kan bli noe monotont og stillestående, men dette veies nesten helt opp av at dette albumet kan slå en håndfull usedvanlig flotte låter i bordet. Mektige "Sleepers Masterpiece" vokser for hver gjennomlytting som en solsikke på anabole steroider og fortjener listeplasseringer, men også den vakre "Undertow" og sjarmerende "Indian Summer" burde gitt Cordion større oppmerksomhet. Duoen er ventet nordover til Insomnia-festivalen senere i år. Velkommen, som sagt.
(4/6) Danny J. Pellicer

Nettavisen
Stemningsfullt, halvelektronisk, halvorganisk og ikke minst sfærisk (en klassiker blant anmelderklisjeer) er stikkord når musikken til den Oslo-baserte duoen Cordion skal beskrives. Múm og Sigur Rós er allerede brukt som pekepinn på hvor dette ligger, men Labradford møter filmmusikken til Amélie kan også gi noen en viss idé. I hvert fall er dette tiltalende lytting på døsige vår- og sommerkvelder.
Martin Thronsen

Bergens Tidende
Cordion lager sjarmerende deppemusikk for den elektroniske avant-garde.
Det er litt vanskelig å plassere Tommy Jansen og Christopher Johansen i noen spesiell bås. Men det er likevel fristende å prøve. Helt i bunnen finner du elektronika av knirke/klikke/knitre-typen som har vært perfeksjonert av gutta på Smalltown Supersound. Men over dette er det lagt på lag med akustiske instrumenter som trekkspill og fiolin, som gjør at stemningen blir rykket opp fra microchip'ene og plantet i den gode jorden rundt middelhavet. Her får musikken vokse og spire, mens det vannes flittig med Johansens vokal, som kan minne om en poding av Erlend Øye og Thom Yorke. Det hele er vakkert og ikke så rent lite sårt, men etter tretten spor føles formelen nokså repetitiv. Særlig vokalen har begrenset spennvidde etter å ha blitt utsatt for filter etter filter. Men den Oslo-baserte duoen har like fullt kommet opp med en idé som ikke virker oppbrukt med en gang den kommer ut av esken.
(4/6) Walter N. Wehus

Østlendingen
Denne norske duoen leverer her en ualminnelig lovende debut. Dette er først og fremst et electronica-prosjekt, men en meget dyktig vokalist, Christopher Johansen, og utstrakt bruk av "ordentlige" instrumenter som trekkspill, orgel og fiolin, foredler dette albumet. Skiva er full av vakker musikk og sakrale stemninger og fortjener absolutt å bli utforsket nærmere.
(5/6) Per Kristian Hansen

Exact
Etter en intro som egner seg ypperlig til bisettelser, mykner det litt opp for Tomy Jansen. Dette er et klanglandskap der de varme organiske lydene pakker seg rundt all elektronikken. Christopher Johansens vokal gjør stemningen komplett, flytende melankolsk. Til tross for en meget distinkt sound, klarer gutta å variere og bruke alle tekniske muligheter til sin fordel. Dersom du ikke forelsker deg nærmest umiddelbart i Cordion, blir det allikevel litt i meste laget etter 13 låter. Spesielt bruken av vocoder-effekter er irriterende unødvendig her.
(4/6) KD

Spot
Cordion er lavmælt elektronika med akustisk krydder. Ei plate som godt kan settes på før du legger deg og glir inn i en komatilstand. Åpningskuttet Woke Up In Monterosso starter med gresshoppe-lyder og dype basstoner. En veldig rolig oppvåkning, og etterhvert noen franske trekkspilltoner, i retning musikken til flimen om en viss Amelie Poulin fra Montmartre. Vi får klokkespill i ”Sleeper Masterpiece”, og her kommer Christopher Johansens vokal inn. Det fortsetter lavmælt og anonymt, litt for anonymt til tider. Det er et melankolsk og lavmælt landskap vi beveger oss sakte og døsende i. Elektronikk er blandet med akustiske instrumenter som trekkspill, kontrabass og strykere. Cordion kan gi assosiasjoner til islendningene i Múm, og fet.Sigur Rós av og til Bjõrk. Tommy Jansen spiller de fleste instrumenter og har programmert elektronikaen. Henrik Skram står bak det franskinspirerte trekkspillet som blant annet gir et solid løft til Snutt og Indian Summer. Den mørkere og relativt dystre Sincerely runder av skiva. Et lovende debutalbum dette, men til tider blir det litt for lavmælt og på grensa til kjedelig. 
(4/6) Lars Georg Fordal

Geiger
Det norske tomandsband Cordion, der består af sangeren Christopher Johansen og Tommy Jansen, der styrer elektronikken, har efter mange anstrengelser udgivet deres debutalbum. Endnu et elektronisk udspil fra det fjerne nord, nærmere betegnet den sprudlende scene i Oslo, har således - via pladeselskabet Beat Service, der især er kendte for deres elektroniske udgivelser blandt andet med kunstnere såsom Biosphere og Slowpho - fundet vej til de danske pladebutikker.
Cordion, som også er titlen på debutalbummet, er blevet sammenlignet med kunstnere som Björk, Matmos og Opiate, samt Múm og Sigur Rós. Og den første tanke, man får, når man lytter til albummet, er da også, at Cordions set-up virker meget velkendt, specielt set i forhold til den lange række af kunstnere, der har kastet sig over den samme form for instrumenter og elektroniske virkemidler. Cordions melodier er melankolske og "fine" - og i høj grad baseret på en efterhånden genkendelig og vidt udbredt dosis af click’n’cut, diskrete elektroniske strømninger og akustiske instrumenter såsom violin, cello, bas og harmonika. Cordion formår dog stadigvæk at forny genren og finde sit eget ståsted. Og det skyldes især Christopher Johansens vokal, der er meget fremtrædende, til tider nærmest skærende, men også særdeles stemningsfuld. 
Når man hører albummet første gang, lægger man nok mest mærke til nummeret "Sleeper Masterpiece", en meget iørefaldende sang, der har potentiale som et rigtigt fint radiohit på P3. Dog har den næste skæring, den hjerteskærende ulykkelige kærlighedssang "Home" mere nerve og er idet hele taget mere sofistikeret.
Således veksler albummet mellem små popperler og electronica. Over alt på albummet finder man steder med fine små detaljer, der i høj grad skyldes den måde, Cordion bruger deres instrumenter på - blandt andet den dybe cello, bassen og violinerne, som på fineste vis understøtter melankolien, alt i mens den afdæmpede vokal og de små fine click’n’cut-lyde bliver vævet sammen til en række sørgmodige sange om fortabt kærlighed, hede, længsel og afrejse og stemninger - blandt andet på det første nummer, "Woke up at 5 in Monterosso", der beskriver en tidlig morgen i Italien.
Meget lig Björk formår Cordion at forene fine, detaljerige elektroniske toner med sang og akustiske instrumenter og strygerarrangementer. De to unge herrer har da også tilstået at have lyttet intensivt til albummet Vespertine i løbet af deres egne indspilninger. Og det er da også nærliggende at placere Cordion som et slags maskulint modspil til Björks musikalske præstationer på såvel Debut som Vespertine.
Derfor er det heller ikke dette album, man skal investere i, hvis man ønsker musikalske udfordringer. Man kan på ingen måde kalde Cordion et specielt nyskabende band, da deres kompositioner, som tidligere nævnt, ligger sig tæt op af, hvad andre skandinaviske musikere og bands inden for denne sammenblanding af elektronik og akustiske instrumentering har arbejdet med de senere år. Cordion formår dog alligevel at skabe et meget stemningsfuldt og varieret album. Et album, der er perfekt som underlægningsmusik til et roligt og afslappet øjeblik i en stresset hverdag og burde være i stand til efterlade folk, der både kan lytte til click’n’cut og harmonikasoloer i en henført trance.
Mette Kathrine Nielsen

Anmeldelser dansk/svensk

Gaffa
Da electronica-scenens søgelys for få år siden rettede sig mod Skandinavien, stod Beatservice Records som den ypperste leverandør af norsk kvalitetslyd. Siden har opmærksomheden langsomt forladt Norden og Beatservice. Det betyder dog ikke, at selskabets udgivelser er blevet dårligere. Et godt eksempel er dette debutalbum fra Cordion, som består af to unge herrer fra Oslo. Christopher Johansen synger, og Tommy Jansen er chef for instrument-parken, hvis udgangspunkt er en laptop med click’n’cuts-settings. Der er dog heldigvis også lyde fra akustiske instrumenter på pladen – herunder violin, cello, bas og harmonika, som primært betjenes af gæste-musikere. Albummets elektroniske base trækker på inspiration fra tyske ~scape records samt Matmos - og duoen erkender også, at Björks Vespertine var med til at forme deres udtryk. Trods de forslidte forbilleder er Cordion relativt forfriskende. Det skyldes primært Johansens udtryksfulde vokal samt de klassisk klingende toner, der fungerer fint i samspil med computer-elementerne og lægger et slør af melankoli og originalitet over de 13 numre. En rigtig efterårsplade.
(4/6) Jakob Rosenbak

Newz
Norsk syntetmusikduo av det stillsamma slaget. De är inte från Bergen utan från Oslo men gör inåtvänd triphop med mycket ljudpyssel i alla fall. Ni vet, fraggat digitalbrus, statiska störningar, vinylknaster och trattgrammofonsång. Som när man fejkar repor och fladder i en rockvideo för att efterlikna en super-8-film. Detta görs över varma stråkar och dragspel. I sina bästa stunder är det nästan sakralt. Alltför ofta är det klagande, glåmigt och lika irriterande som en jobbig nattradiolåt utan ände. Är inte säker på att texterna är helt nattsvarta, men med den här inramningen blir det obönhörligen introvert och melankoliskt för hela slanten. Kan vara något för den som tycker att Sigur Rós borde laseras med lite brun ångest från David Lynch debutfilm Eraserhead.
Niclas Sahlström

Reviews

Limbo Central
In the biography they compare Cordion with "musical landscape of the Berlin-scene", Björk, Opiate and Matmos, if anything should sound interesting this would be it I guess. Well as all the band on Beatservice Cordion also has their roots in Norway. One thing I really like like about Cordion is that they have used some acoustic instruments like accordion, dubble bass and some strings which works really well with their music. The music is backuped with a very good male jazz-like voice performed by a Christopher Johansen. This isn't a very happy album, it more melancholic and subtle as the bio states which really sutes me since I'm not really into the happy, happy kind of music. If you like Norwegian music, try to find this album, it will blow you away.
(4/5) Pierre B Jonsson