Kong Sverre aka Sverre Thorstensen begynte sitt virke som sangskaper for alvor i 15-års alderen, da han gikk til anskaffelse av en synth og sequencer for surt oppsparte penger som orgelinstruktør for husmødre i regi av Duo Musikk og Foto på Sørumsand. Inntil da var det det utskjelte instrumentet stueorgel som hadde vært hans instrument, i tillegg til en streng opplæring i kornettspill og teori fra korpsbevegelsen. Allerede som 6-åring hadde han hørt Human Leagues Don’t you want me Baby på en fotballkassett som det lokale fotballaget hadde gitt ut for bl.a finansiere Sverres beskjedne fotballkarriere som meget habil målvakt. Vi kan trolig takke Svein Haagenrud (tidligere aktiv fotballspiller og generalsekretær i Norges fotballforbund) for at Sverre fikk konsentrert seg om musikken. Haagenruds sønn, den knapt jevngode Svein Inge med kallenavnet Pille, regjerte juniorlaget og senere A-laget allerede som guttespiller, og Sverre ble sittende hjemme og legge til synthstrykere på låter fra Michael Jacksons Bad og snekre norske tekster.

Han skjønte aldri hva som var så stas med fuzzgitarer, og etter å ha fått musikerbagasje fra Folk & Røvere, chilensk danseband, Penthouse Playboys og Snuten begynte han lage noe som lignet på den første popmusikken han hørte.

KongSverre har tidligere gitt ut to album, Natur og Jazzelektro på sin egen label Roger Sunshine Records. Livende redde for å falle pladask for noe som kunne være ironisk ment, trillet anmelderne firere til den store gullmedaljen. Albumet Fugl (Beatservice 2009) er det siste skuddet på stammen. Selv for en konge kan det være vanskelig å bestemme seg, så plata inneholder både norske og engelske tekster, poplåter side om side med mer dronende lydlandskap, både kvinnefiendtlige og kvinnevennlige temaer, samt gode rim og nødrim fra kongens hånd.

KongSverre (yep you guessed it: King Sverre in Norwegian) aka Sverre Thorstensen began to write and record songs in the early teenages, as he bought a synthesizer and a sequencer for his savings from the job as a organ instructor for housewives in the local “music & photo”-store. Until then there was the nowadays rather unpopular home organ which had been his instrument, in addition to strict education in cornet playing and music theory from the school’s brass band. As a sixyear-old he got to hear The Human League’s "Don’t You Want Me" on a tape released by his football team, a tape cassette released to amongst other things raise funds for Sverre’s rather short career as a goal keeper.

The Human League track made an everlasting impression on the young Sverre. After playing keyboards in various bands in the Oslo underground (the only one possibly known abroad is Snuten), he borrowed his friend’s photo studio in 2003, well the dark part of it anyway, and put up his synthesizers and started to make what turned out to be his debut CD "NATUR". This album is a true child of bad ventilation, photo chemicals and daily meditations, strongly inspired by Human Leagues early 80’s sound. The journalists were confused, and afraid to enjoy this weird record with german, english and Norwegian lyrics. Though ridicolously bad sale, this record has become a "must have" for Norwegian synth-enthusiasts, and was played quite a bit on the radio. Late at night, yes, but anyway.

The following album "Jazzelektro" (300 ex CDr) was released in 2007. It was hard to reach the same cult status as the first record, but all the time sold out from the only store in Oslo that is selling his records.

The album Fugl (Beatservice 2009) is his latest shot at pop stardom. Even for a king, it can be hard to decide, so this album contains both norwegian and english lyrics, pop-songs along with more abstract soundscapes. Still lost in a time machine stuck in 1984.